Tre uker gammel prinsesse

I tre spennende uker har jeg og Jarmo nå fått den store glede av å bli kjent med den lille babyen som i ni lange måneder har ligget inne i magen min og vokst seg stor, mens mamma'n og pappa'n har gledet seg og undret seg over hvem den lille skatten kunne være. Nå har vi henne endelig her, utenfor magen. Og vi er ikke skuffet for å si det sånn. En baby i konstant utvikling og vekst, er nok noe av det aller mest spennende man kan studere her i verden. Vi synes hun er helt utrolig vakker, perfekt og fantastisk. Vi kan sitte lange stunder å bare se på henne, uten å bli lei. Selv om hun er så liten og fersk, er hun i stand til å smelte oss på et blunk når hun enkelt og greit betrakter oss med sine store, undrende og uskyldige øyne, og når hun trekker litt på smilebåndet, eller når hun nyser, hoster, grynter, gjesper eller raper og lager grimaser så sjarmerende som vi aldri hadde trodd var mulig. Tenk at vi skulle få en jente som Nadine!

For øvrig er Nadine veldig rolig og sover søtt store deler av døgnet. Når hun er våken er hun stort sett enten sulten eller rolig og fornøyd. Det er i slike rolige og våkne stunder vi føler vi får virkelig god kontakt med henne. Hun klarer fint å følge oss med blikket når vi ser på henne. Skulle gjerne visst hvordan det er å være så liten og ny.

Her en dag kom plutselig alvoret over meg. Tenk hvilket enormt ansvar vi har som foreldre. Alle de erfaringene den vesle jenta får med oss og omverdenen vil ha betydning for hvordan hun opplever seg selv og omgivelsene både nå og i framtiden. Og tenk hvor alvorlig konsekvensen kan bli om noe gjøres galt. Men når det er sagt må jeg også si det jeg kom til å tenke på etterpå. Det er jo ikke slik at vi skal skape og forme jenta helt fra begynnelsen av. Hun er jo alt annet enn et blankt ark og en tom hardisk som vi skal fylle opp. Det aller meste er jo fiks ferdig. Allerede fra like etter unnfangelsen, fantes det i det bitte lille mennesket masse medfødt informasjon, personlighet og egenskaper som nå skal få lov å utvikle seg fritt under gode oppvekstvilkår. Og det er her vår viktige oppgave kommer inn som foreldre. Det er vi som skal sørge for at jenta får all den tid, oppmerksomhet, varme og kjærlighet hun trenger for at hun skal utvikle seg og bli ikke noe annet enn seg selv.

God helg!

Jeg hadde det ihvertfall gøy :D
Hilsen Stine Kamilla

Ett helt nytt liv

Den 24.02.2013 kl. 22:48 kom vår kjære, lille Nadine til verden. En perfekt og yndig jente på 51 cm og 3840 g. Her deler jeg min fødselshistorie med dere:

Det var midt på natten, jeg våknet og merket at jeg hadde litt vondt i magen. "Dette går nok over" tenkte jeg og prøvde å sove. Det gikk ikke over... Det var ikke slike smerter som kommer og går, som når man har rier, så jeg trakk konklusjonen at dett var ikke noe fødsel på gang. Jeg blundet litt innimellom og regnet med at når morgenen kom var alt som før. Dette hadde jeg jo allerede gjennomgått to netter tidligere uten at fødselen startet.

Men pluttselig ble det litt værre. Det var tidlig på morgenen og jeg klarte ikke å sove igjen. Jeg lå bare å kjente på smertene og håpet at det skulle bli nok vondt til at jeg kunne antyde en begynnende fødsel. Klokka 7 klarte jeg ikke unngå å gi fra meg et "aaau". Jeg skjønte at nå var det noe på gang, men det var jo ikke sånn de første riene skulle være. Jeg følte meg ganske forvirret og måtte felle noen tårer. Riene skulle komme med ca. 20 minutter mellomrom og vare i ca. 20- 30 sekunder, og være nokså svake. Jeg hadde jo litt vondt hele tiden og plutselig kunne det bli enda vondere.

Heldigvis begynte ting å normalisere seg litt ut på dagen, og riene begynte å komme å gå med mer eller mindre jevne mellomrom, etterhvert ble de litt lengere, men ikke så mye vondere. Jeg pustet meg gjennom riene og var glad og fonøyd for nå var riene iværtfall ordentlige. Når det tok litt lang tid før neste ri ble jeg litt engstelig for at det hele skulle stoppe opp. Derfor endte jeg og Jarmo opp med å røre sammen en "fødepizza" som vi spiste til middag for å få litt fortgang i sakene. Jarmo hjalp meg med å ta tiden mellom riene. Jeg sa at det var nok ingen vits å dra til sykehuset før jeg hadde regelmessige rier med 5 minutters mellomrom.

I 19-tiden ringte Jarmo til føden, siden jeg helst ikke ville snakke i telefonen. Men det måtte jeg vist likevel. Jordmor spurte hvordan det føltes. Jeg sa at jeg hadde ganske vonde og litt uregelmessige rier med ca. 5 minutters mellomrom. Hun sa at jeg var velkommen innom, men at jeg også kunne ta en paracet og slappe av hjemme litt til. Jeg slappet av så mye jeg greide, men stod over paraceten for ikke å miste kontrollen på riene. Ikke lenge etter ble riene ett lite hakk mer intense og kom med rundt 5 minutters mellomrom. Da bestemte vi oss for å kjøre til sykehuset. Der var vi ca. kl 19:30. Det viste seg at jeg hadde hele 8 cm åpning og var ganske moden for fødsel. Nå var riene plutselig ganske mye vondere, og lengre. Etter litt venting og litt CTG-overvåkning ble vi viderført til fødestua.

I begynnelsen tok jeg de vonde riene med ro og beherskelse og pustet jevnt og rolig gjennom dem. Jordmor gikk ut en tur og sa vi kunne ringe på hvis det var noe. Det var nå de intense smertene kom og jeg begynte å miste kontrollen på meg selv. Jeg fikk Jarmo til å dra i snoren og Jordmor kom og så at jeg lå og hikstet og gråt. Hun minte meg om å puste rolig. Jeg fikk etterhvert tilbud om lystgass. Endelig tenkte jeg, og tok gladelig imot. Jeg pustet inn i masken og ble svimmel og rar. Smertene ble litt mildere og anderledes men jeg følte en svak panikk inne i den maska da jeg merket at jeg ble helt rar i hodet og følte meg lammet i kroppen. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trodd det var giftig gass! Så det ble ikke mer lystgass.

 Mor og datter møtes for første gang!

I en tid som føltes ganske lenge var alt bare uutholdelig vondt. Jeg lurte litt på om ungen hadde satt seg fast eller noe var galt siden det tok så lang tid.Ting ble litt lettere da jeg kunne begynne å presse... Det ble ganske mye pressing før jeg endelig hørte en svak, klynkende barnegråt og fikk verden skjønneste skapning lagt på brystet. Hun var litt blå og og avlang i hodet, men øynene var åpne og klare, og kroppen varm, god og sprell levende. Jeg fikk verdens beste følelse inne i meg. Det føles som litt av en seier å endelig være i mål etter et så langt løp og en veldig tøff innspurt!

  Nadine og hennes glade mamma og pappa på sykehuset.

Jeg takker Gud for det lille, nye mennesket som har kommet i vår vei, og for det nye livet vi har fått som foreldre til denne fantastiske skapningen.