onsdag 16. januar 2013

En liten, forsinket nyttårshilsen fra Ramnes

Både julen, 22 årsdagen min, nyttårsaften og brylllupsdagen har kommet og gått uten at jeg eller Jarmo har fått delt noen av begivenhetene på bloggen vår. Siden det er litt mye å ta fatt på alt dette på en gang vil jeg bare oppsummere litt og legge ut noen bilder. Julaften ble tilbrakt hos familien til Jarmo. Det ble min første jul hjemmefra, men det føltes ganske så naturlig å være akkurat der mannen min var. Vi hadde en veldig koselig 1. juleaften sammen og ble overøst med mange gode gaver både til oss og Nadine som intetanende om alt det fine hun fikk, lå og hvilte i mammas mage. Den lange kjøreturen mot hjemstedet mitt gikk bedre en forventet og det var godt å tilbringe noen dager av juleferien i kjente og kjære omgivelser med den nærmeste familien på alle kanter. Vi var tilbake i Ramnes igjen før nyttårsaften som ble feiret med gode venner og kalkunmiddag i Sandefjord.
 

Jeg vil også dele noen ord i anledning min og Jarmo's ettårsbryllupsdag som var 14.januar. Vi feiret dagen etter jobb med å spise en veldig god middag og dessert som jeg (eller Jarmo) slapp og lage. Jarmo hadde kjøpt roser, og vi fikk endelig rammet inn et bilde av oss fra bryllupet. Jeg er fylt med stor takknemlighet for mannen Gud har gitt meg og barnet som er på vei. Det første året av ekteskapet har vært lærerikt og jeg tror det har ført til mange forandringer i meg. Jarmo kan helt sikkert merke at mange ting har forandret seg iløpet av året han også, og det stopper nok ikke her, nå som to blir tre. Forandringer til det bedre altså, om noen var i tvil :)

Beste ønsker for det nye året til alle kjente og kjære! 
Klemmer fra Jarmo & Stine Kamilla

tirsdag 15. januar 2013

Så nærme - men likevel så fjernt

Jeg er nå gravid 34 uker på vei. I går var jeg på kontroll hos jordmoren som kunne bekrefte det jeg allerede hadde merket meg: Alt er vel med mor og barn. Magen og babyen har vokst godt, og min egen vekt har økt med 9 kilo i løpet av svangerskapet. Jeg merker fortsatt lite til de beryktede svangerskapsplagene, og håper det varer. Energien er i midlertid ikke på det nivået det en gang var, og rett som det er blir det ganske anstrengende og puste inn nok oksygen når jeg går opp en trappe eller sitter i en ugunstig stilling litt for lenge. Og den halvtimen jeg trofast var ute å spaserte nesten hver kveld blir stadig oftere erstattet med en hvil på sofaen.
Jeg kjenner så mye liv der inne om dagen og lurer på om hun kanskje er litt utålmodig etter å komme ut til oss - Det er iallefall mammaen og pappan hennes. Det er kort tid igjen nå, bare en liten brøkdel av svangerskapet, men likevel føles termindatoen 27. februar så veldig langt unna. Kanskje må jeg vente hele 43 dager til jeg endelig skal føde. Kanskje enda mer, men jeg håper og er da ganske sikker på at hun er klart til å komme ut før termin. :)